Å se verden opp-ned

I det siste har jeg sett mye på verden opp-ned. Jeg har nemlig lært meg "Klovnen"!

Inspirasjon fra familiært hold

Jeg har en bror som hele livet har fått til akkurat det han setter seg fore. Jeg tror aldri han han mislyktes med noe han virkelig har gått inn for. Gud - så plagsomt!

Kilometer i beina

Har avtalt med min bror at vi skal løpe 10 km mosjonsløp den 3. september. Jeg skjønner ikke helt hvordan det skal gå.

Snart i mål...?

I dag tok jeg en testløping av 5 km for å se hvordan jeg ligger an i forhold til målet mitt. Jeg har trua!

Trening til iForm-løpet

Tradisjonen tro har jeg meldt meg på årets I Form-løp i Oslo. Dette er nummer 3 i rekken av I Form-løp, og målet mitt er å løpe 5 km på under 35 minutter. Nå ligger jeg i hardtrening de siste 4 ukene før løpet.

Først av alt- jeg elsker å løpe. Det gir meg først og fremst en enorm frihetsfølelse jeg ikke får noe annet sted eller av noen annen aktivitet. Å suse gjennom skogen, på røtter, svaberg og skogsbunn med trærne som suser forbi, hvor den eneste bekymringen jeg har er hvor jeg skal sette ned foten på neste steg for å ikke tryne - det er helt himmelsk. Meditativt, aggresjonsterapautisk og veldig morsomt. Jeg pleier å si at dersom jeg ikke hadde hatt løping, hadde jeg gått rundt og vært en stor klump med sint.

Selv om jeg liker å løpe for meg selv,  der ingen ser meg, så liker jeg også å ha noe å trene mot. Slik at jeg må presse meg selv litt. Å løpe løp sammen med tusenvis av andre løpeglade gjør at jeg vil presse meg litt hardere på trening.  Målet mitt er ikke å vinne hele greia, men å legge litt ekstra press på meg selv fram til løpsdagen, slik at formen min kan bli hakket bedre. Mest av alt vil jeg bare bevise for meg selv at dette er noe jeg skal greie å gjennomføre. Ingenting slår følelsen jeg får når jeg løper over målstreken - uansett tid. Ingenting slår heller følelsen av å gjennomføre et treningsprogram man har satt opp, med lovnader til seg selv om å gjennomføre.

I går hadde jeg første intervalltrening, og jeg trodde jeg skulle dø. 10 x 100 meter maksfart med 20 sekunders mellomrom. Høres ikke så vanskelig ut, gjør det vel? Det er det. Det er dødshardt. Etter 4. intervall ville jeg gi meg - hjertet gallopperte som helsike, det suste øredøvende i ørene, blodsmaken kom krypende oppover halsen og kvalmen bølget gjennom kroppen. Men vet du hva? Jeg gjennomførte alle 10 intervallene!

Riktignok måtte jeg sette meg ned med hodet mellom beina for ikke å spy da jeg var ferdig, og i dag greier jeg såvidt å gå pga stølhet overalt i kroppen, men jeg gjorde det. Og det betyr bare at neste gang blir det lettere. Og enda lettere gangen etter. Og når løpsdagen er her, så vil det være enda lettere for meg å gi alt en kort periode av gangen.

Neste trening blir motbakkeløping, og kroppen min stritter allerede i mot. Men det er opplest og vedtatt - det skal gjøre vondt å bli bedre i noe. Og litt vondt har vi vel alle litt godt av?

Ny jobbvei

Nye jobben min ligger på Lysaker. Det er 14 km sykkeltur. Burde greie å sykle dit en gang i uka vel?