For bare et par uker siden bestemte jeg meg for å roe ned drikkinga, og kjøre hvitt en stund. På ubestemt tid. Jeg går på medisin som vanskelig lar seg kombinere med alkohol, vil spare penger og vil spare helsa. I tillegg vil jeg utfordre meg selv litt. Og utfordring er det blitt!
Når jeg svarer, som sant er, at nei det er jeg ikke, så tror de fleste fortsatt at jeg er det, men bare ikke vil si det. De smiler lurt, blunker. Som om vi har en hemmlighet sammen. Uansett hvor mange ganger jeg sier at jeg ikke er gravid, så hjelper det liksom ikke. For den eneste legitime grunnen for at noen slutter å drikke er jo såklart fordi man er gravid.
Å si at jeg går på medisiner har ikke funka. Å si at jeg har lyst til å kjøre en hvit periode har ikke funka. Å si at, som også sant er, jeg har en pakt med en venninne (+Kristin Killi) om å være avholds en stund funker ikke. Jeg er, uansett hva jeg sier, stemplet som gravid avholdskvinne.
Så hva skal man si? Hva er en godkjent grunn for ikke å drikke? Er det virkelig bare mulig å forestille seg denne ene grunnen til at en kvinne velger å ta en Munkholm? For jeg liker smaken av øl, og jeg liker det sosiale i å gå å ta seg en øl. Om ølen er med eller uten alkohold, det spiller egentlig ingen rolle, gjør det vel? Og gir den Munkholmen som står foran meg på bordet folk rett til å spørre meg om hvorfor jeg ikke drikker? Det hadde vel vært like ubehagelig om jeg skulle parert med å spørre andre om hvorfor de drikker?
Jeg er oppgitt. Og sannheten er at jeg sikkert hadde hoppet til akkurat samme spekulasjoner om det var noen andre som tok seg en Munkholm i vennegjengen (av det kvinnelige kjønn, vel å merke) Jeg er ikke bedre enn noen andre. Jeg syns bare det sier alt om hvordan drikkekulturen er i dette landet.
I hytt in everyones general direction!
Bra artikkel fra i fjor her
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Takk for kommentaren din!